Barn og familie
Du er her:

Barndom, barneloven og barnevernet

Fem barn sammen Barn som leker Barn i vinterlek

FNs barnekonvensjon inneholder 42 punkter som sier hvilke rettigheter alle barn har. Den ble vedtatt i 1989, og Norge skrev under i 1991. Barnekonvensjon gjelder for barn og unge under 18 år og sier mye om foreldrenes plikter overfor barna og barnas rettigheter overfor foreldrene.

Noen viktige punkter i barneloven:

  • Når et barn blir født, skal legen eller jordmoren gi fødselsmelding til Folkeregisteret. Det skal meldes fra om hvem som er mor og far til barnet, og om foreldrene bor sammen. Hvis barnet blir født uten lege til stede eller mens mor oppholder seg i utlandet, har mor plikt til å melde fra selv.
  • Det er som regel foreldrene som har hovedansvaret for barna sine, og barn har krav på omsorg og omtanke fra foreldrene.
  • Foreldre har plikt til å forsørge barna sine. Det vil si at de må sørge for at barna får mat og klær og andre ting som er nødvendig for å ha et godt liv. Denne forsørgelsesplikten gjelder helt til barnet har fylt 18 år. Foreldre har også vanligvis plikt til å forsørge barna sine til de er ferdige med videregående skole, selv etter at de har fylt 18 år.
  • Foreldrene har plikt til å gi barna en god oppdragelse, og de skal alltid tenke på barnas interesser og behov. Barneloven forbyr bruk av vold i oppdragelsen. Bruk av vold eller andre krenkelser er straffbart og kan føre til at barnevernet griper inn i familien.
  • Foreldrene har plikt og rett til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold når barnet ikke kan bestemme selv. I barneloven er det et viktig prinsipp at foreldrene skal legge større og større vekt på hva barnet selv mener etter hvert som det blir eldre. Barnet skal få stadig større selvbestemmelsesrett etter hvert som det modnes og utvikler seg. Et barn som er sju år, har rett til å si sin mening før foreldrene tar avgjørelser om personlige forhold som gjelder barnet. Loven bestemmer at når barnet har fylt tolv år, skal det legges stor vekt på hva det mener.
  • Et barn som har fylt 15 år, har selv rett til å avgjøre spørsmål om utdanning og om å melde seg ut og inn av organisasjoner. Det betyr for eksempel at det er den unge selv som bestemmer hvilken videregående utdanning han eller hun skal søke på. Foreldrene og den unge diskuterer gjerne dette, og foreldrene er ofte med på å gi ungdommen råd. Men det er altså ungdommen selv som bestemmer. Ungdom kan også selv bestemme om de vil være med i politiske organisasjoner, religiøse menigheter og andre foreninger.
  • Foreldrene skal sørge for at barna deltar i den obligatoriske grunnskoleopplæringen, og de skal sørge for at barna får en utdanning som passer til deres evner og interesser.
  • Barn har rett til å ha samvær med begge foreldrene, også selv om foreldrene bor hver for seg.
  • Myndighetsalderen i Norge er 18 år.

Barnevernet i Norge

Barnevernets historie i Norge skriver seg fra 1800-tallet. Norge ble det første landet i verden som opprettet et offentlig barnevern for å hjelpe barn som befinner seg i sårbare livssituasjoner og trenger ekstra hjelp og beskyttelse.

Hver kommune har en barneverntjeneste. Barneverntjenestens arbeid reguleres av barnevernloven. Denne loven gjelder for alle barn og unge som oppholder seg i Norge, uavhengig av barnets bakgrunn, nasjonalitet eller statsborgerskap.

Omsorg for og oppdragelse av barn er først og fremst foreldres ansvar. Noen foreldre kan til tider ha behov for hjelp i kortere eller lengre perioder, for eksempel på grunn av en vanskelig livssituasjon. Barnevernet kan bistå barn og familier i slike situasjoner.

Til barnets beste
Barnevernet skal gi hjelp som er til barnets beste. Dette er i samsvar med FNs barnekonvensjon, som også er en del av norsk lov. Barnekonvensjonen slår fast at barn er selvstendige individer med særskilte behov og grunnleggende rettigheter til liv, utvikling, beskyttelse og deltakelse. I tråd med FNs barnekonvensjon art. 12, er det fastsatt at barnevernet skal lytte til barnets meninger og tillegge dem tilbørlig vekt etter barnets alder og modenhet. Når familien har kommet i kontakt med barnevernet, er det derfor vanlig at barnevernet både vil snakke med foreldre og med barn.

Barnevernets viktigste oppgaver:

  • Å gi hjelp og støtte:
    Barneverntjenesten bistår barn og familier når barnet på grunn av vanskelige livssituasjoner eller av andre grunner har behov for det. Barnevernet ønsker samarbeid med foreldrene for at barn skal ha det bra i hjemmet. Hjelpen kan blant annet gis i form av råd og veiledning, eller som hjelp til deltakelse i fritidsaktiviteter, barnehage eller SFO. I de fleste barnevernsaker mottar familien hjelp og støtte i hjemmet. Noen ganger er det ikke nok med hjelp i hjemmet, og det kan være at barnevernet blir enige med foreldrene om at barn må flytte ut av hjemmet for en kortere eller lengre periode.
  • Ansvar for å beskytte barna:
    Som regel er det best for barn å vokse opp i eget hjem, men barneverntjenesten har et ansvar for å beskytte barna dersom hjelp og støtte i samarbeid med foreldrene (hjelpetiltak) ikke er nok til å ivareta barns behov. Barnevernet skal prøve med hjelpetiltak før omsorgsovertakelse vurderes. Det må svært tungtveiende grunner til for at barnevernet skal overta omsorgen for barn. Eksempler på dette er når barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt – det vil si hvis foreldrene påfører det fysisk eller psykisk skade eller forsømmer det så alvorlig at barnets fysiske eller psykiske helse og utvikling er i fare. Hvis foreldrene bruker vold mot barnet, for eksempel slår, kan dette ses som omsorgssvikt. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må dette besluttes i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, som er et domstollignende organ. I slike saker har foreldrene krav på gratis rettshjelp (advokat).

Gangen i en barnevernssak
Mange barnevernssaker starter med at foreldrene eller barnet selv tar kontakt med barnevernet for å be om hjelp. Barneverntjenesten får også henvendelser fra helsestasjoner, sykehus, skoler, barnehager, naboer og andre som er bekymret for et barn. Alle som arbeider i det offentlige, for eksempel i skoler, barnehager og helsestasjoner, har lovpålagt meldeplikt til å kontakte barnevernet dersom de er alvorlig bekymret for et barn. Alle meldinger som barnevernet mottar blir vurdert. Dersom barnevernet ser at det er grunn til det, tar de kontakt med barn og foreldre for å få mer informasjon om hvordan barnet har det. Det kan da være at barnevernet ønsker å snakke med barnet alene. Foreldre og barn har rett til tolk dersom de har behov for det. Det er vanlig at barnevernet kontakter andre som kjenner familien og barnet, som for eksempel barnehage og skole. Hvis barnevernet vurderer at det ikke er grunn til bekymring, så henlegger de saken. Ellers vil de foreslå tiltak for å hjelpe barnet og familien.

Hvordan kan barn og voksne kontakte barnevernet?
Alle kommuner har en barneverntjeneste som er åpen på dagtid. Både barn og voksne kan henvende seg dit. På kveld/natt og i helger kan barn eller andre som er bekymret for et barn, ringe Alarmtelefonen for barn og unge på telefon: 116 111.

Fakta

Barnetrygd

Barnetrygd er en økonomisk støtte som blir gitt for alle barn under 18 år som er bosatt i Norge. Den skal bidra til å dekke utgifter som følger med det å ha barn. Mer informasjon: NAV Barnetrygd.

Kontantstøtte

Kontantstøtte er en økonomisk støtte som blir gitt for alle barn mellom ett og to år som ikke går i barnehage. Kontantstøtten er for barn mellom 13 og 23 måneder. Deltidsplass i barnehage gir redusert kontantstøtte. Mer informasjon: NAV Kontantstøtte.

LØS OPPGAVENE