Historie, geografi og levesett
Du er her:

Kort om Norges historie

Vikingskip

Vikingtida

Årene mellom 800 og 1050 e.Kr. kaller vi vikingtida. I begynnelsen av vikingtida var ikke Norge ett land, men besto av mange små land med hver sin konge. I år 872 ble vikingen Harald Hårfagre konge over hele Norge. Mange vikinger reiste til andre land. Noen vikinger var handelsmenn og kjøpte og solgte varer, og andre var krigere som stjal og drepte. I dag tenker vi ofte på krigerne når vi snakker om vikingene. Kristendommen ble innført i Norge på 1000-tallet. Kristendommen tok over for den gamle norrøne gudetroen.
Borgund stavkirke

Unionen mellom Danmark og Norge

I løpet av 1300-tallet fikk Danmark mer og mer innflytelse over Norge, og fra 1397 var Norge i en formell union med Danmark og Sverige. Unionen hadde én felles konge. Etter hvert trakk Sverige seg ut av unionen, men unionen mellom Danmark og Norge varte helt fram til 1814. Politikken ble styrt fra Danmark. København var det kulturelle senteret i unionen, og nordmenn leste og skrev på dansk. Norske bønder betalte skatt til kongen i København.

Unionsoppløsning og ny union

Eidsvoll 1814 - © Stortingsarkivet/ foto: Teigens fotoatelier as 1814 er et viktig år i norsk historie. Den 17. mai dette året fikk Norge sin egen grunnlov. Det var flere kriger i Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Det var blant annet en stor krig med England på den ene siden og Frankrike på den andre. Danmark-Norge sto på Frankrikes side, og da Frankrike tapte krigen, måtte den danske kongen gi fra seg Norge til Sverige som hadde stått på Englands side. I 1814 ble unionen mellom Danmark og Norge oppløst. En del nordmenn håpet at Norge ville bli et selvstendig land etter unionsoppløsningen, og noen mektige menn kom sammen på Eidsvoll som ligger i Akershus fylke. De ville blant annet skrive en grunnlov for det selvstendige Norge. Norge ble likevel tvunget inn i en union med Sverige, og i november 1814 var unionen mellom Sverige og Norge et faktum. Unionen med Sverige var løsere enn den tidligere unionen med Danmark. Norge fikk beholde sin egen grunnlov med noen endringer og hadde også indre selvstyre. Utenrikspolitikken ble styrt fra Sverige, og kongen over de to landene var svensk. Eidsvollsbygningen

Nasjonalromantikk og norsk identitet

Brudeferd i Hardanger (Hans Gude & Adolph Tidemand, © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design) I Europa vokste det rundt midten av 1800-tallet fram en retning innen kunst og kultur som vi kaller nasjonalromantikken. Det ble viktig å peke på nasjonale særtrekk og gjerne både forstørre og forskjønne disse. I Norge ble særlig den vakre naturen trukket fram, og bondesamfunnet ble ansett som det «typisk norske». Nasjonalromantikken kom til uttrykk i både litteratur, billedkunst og musikk. På denne tida ble nordmenn mer og mer bevisst sin egen nasjonale identitet. Hos mange vokste det fram en stolthet over å være norsk, og som følge av dette et sterkt ønske om at landet skulle bli selvstendig. Etter flere hundre år i union med Danmark var skriftspråket i Norge dansk. Det skriftspråket vi i dag kjenner som bokmål, er en videreutvikling av dette. I den nasjonalromantiske perioden var det mange som mente at nordmenn burde ha et eget skriftspråk som ikke kom fra det danske språket. Språkforskeren Ivar Aasen (1813–1896) reiste derfor rundt i Norge og samlet språkeksempler fra de ulike dialektene. Fra disse eksemplene lagde han et nytt skriftspråk, nynorsk. Både nynorsk og bokmål har utviklet seg mye siden 1800-tallet, men Norge har fremdeles to offisielle målformer av norsk i tillegg til samisk og kvensk.

Industrialiseringen av Norge

Fabrikkarbeidere 1880, (Oslo Museum, fotograf: Per Adolf Thorén) På midten av 1800-tallet bodde rundt 70 prosent av befolkningen i Norge på landsbygda. De jobbet stort sett med jordbruk og fiske. Livet var hardt for mange. Folketallet økte, og det var ikke nok jord og arbeid til alle. Samtidig skjedde det forandringer i byene. Flere og flere fabrikker ble startet opp, og mange flyttet fra landsbygda til byene for å få arbeid. Livet i byen var vanskelig for mange arbeiderfamilier. Arbeidsdagene var lange, og boforholdene var dårlige. Familiene hadde ofte mange barn, og det var ikke uvanlig at flere familier bodde sammen i en liten leilighet. Mange barn måtte også jobbe på fabrikkene for at familien skulle overleve. Mange prøvde også lykken utenlands, og i årene mellom 1850 og 1920 utvandret mer enn 800 000 nordmenn til Amerika.

Et fritt og selvstendig land

I 1905 ble unionen med Sverige oppløst. Det hadde lenge vært politisk uenighet mellom det norske Stortinget og kongen i Sverige, og på begynnelsen av 1900-tallet var det flere og flere som mente at Norge burde være et fritt og selvstendig land. 7. juni 1905 erklærte Stortinget at den svenske kongen ikke lenger var Norges konge, og at unionen med Sverige dermed var oppløst. Reaksjonene i Sverige var voldsomme, og det brøt nesten ut krig mellom Norge og Sverige. Gjennom to folkeavstemninger samme år ble det slått fast at unionen med Sverige var oppløst, og at den nye staten Norge skulle være et monarki. Den danske prins Carl ble valgt som ny konge i Norge. Han tok det norske kongenavnet Haakon. Kong Haakon 7. var konge i Norge fra 1905 til han døde i 1957.

Første halvdel av 1900-tallet

Vannkraftverk På slutten av 1800-tallet begynte Norge å utnytte vannkraft til å produsere elektrisitet. Som følge av dette ble det etablert flere industribedrifter. Behovet for arbeidskraft økte, og byene fortsatte å vokse. En egen lov sørget for at vannkraften ble bygd ut av private, mens selve vannkraftressursen forble i offentlig eie. I årene 1914‒1918 raste 1. verdenskrig i Europa. Norge var ikke aktivt med i denne krigen, men de økonomiske konsekvensene var merkbare også her. I 1930-årene var det økonomisk krise i Europa og Nord-Amerika. Mange mistet jobbene og hjemmene sine. Selv om situasjonen i Norge ikke var like ille som mange andre steder, snakker vi likevel om «de harde 30-årene».

2. verdenskrig 1939/1940‒1945

Stortinget med tysk banner 1940-45, (Oslo Museum, ukjent fotograf) 2. verdenskrig startet i september 1939 da Tyskland invaderte Polen. Norge ble okkupert av tyske tropper 9. april 1940. Kampene i Norge varte bare noen dager før Norge kapitulerte. Kongen og regjeringen flyktet til England og fortsatte kampen for et fritt Norge derfra. Norge ble da styrt av en tyskvennlig, og ikke demokratisk valgt, regjering ledet av Vidkun Quisling. Selv om det ikke var mange direkte kamper som fant sted på norsk jord, var det flere motstandsgrupper som drev med sabotasje, ga ut illegale aviser og organiserte sivil ulydighet og passiv motstand mot styresmaktene. Mange som var med i motstandsgruppene, måtte flykte fra landet. Rundt 50 000 nordmenn flyktet til Sverige i løpet av 2. verdenskrig. Etter hvert tapte tyskerne på flere og flere fronter, og i mai 1945 måtte de kapitulere. Rundt 9500 nordmenn døde som følge av krigen.

Norge i moderne tid

En oljeplattform Etter krigen måtte landet bygges opp igjen. Varemangelen var stor, og det var ikke nok boliger til folk. Samarbeid og solidaritet måtte til for at gjenoppbyggingen skulle gå så fort som mulig. Staten regulerte økonomi og forbruk strengt. Like etter krigen ble De forente nasjoner (FN) opprettet. FNs fremste mål er å arbeide for fred og rettferdighet i verden. Norge var blant de første landene som ble med i organisasjonen, i november 1945. USA ga tilbud om økonomisk hjelp til land i Europa etter krigen. Denne økonomiske hjelpen er kjent under navnet Marshall-planen, og den stilte økonomiske og politiske krav til mottakerlandene. Norge mottok rundt tre milliarder kroner i støtte. I 1949 undertegnet Norge og elleve andre land Atlanterhavstraktaten. Dette førte til opprettelsen av den nordatlantiske forsvarsorganisasjonen, NATO. Det nære forholdet mellom Vest-Europa og USA har fortsatt fram til i dag. På 1950- og 1960-tallet var økonomien i Norge relativt god, og staten innførte mange reformer som skulle gi innbyggerne bedre liv. På 60-tallet ønsket flere selskaper å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Som med vannkraften 50 år tidligere ble også oljeressursene beholdt i offentlig eie, men private selskaper fikk kjøpe rettigheter til å lete, bore og utvinne olje i begrensete områder og i begrensede tidsrom. I 1969 ble det første gang funnet olje i Nordsjøen, og fra da av har Norge utviklet seg til å bli en oljenasjon. Norge er i dag et av de landene i verden som eksporterer mest olje, og oljeindustrien har stor betydning for norsk økonomi. Også de store folkebevegelsene har hatt stor betydning for framveksten av det moderne Norge. Det er særlig arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen som har vært sentrale. Arbeiderbevegelsen i Norge har røtter tilbake til 1600-tallet, men ble mer organisert fra 1880-årene da det ble flere industriarbeidsplasser. Fra 1920-tallet fikk bevegelsen mer innflytelse. Arbeiderbevegelsen har kjempet fram bedre vilkår for arbeidere, blant annet kortere arbeidsdager, bedre sikkerhetsforhold på arbeidsplassene, sykeforsikringer og rett til økonomisk støtte ved arbeidsledighet. Kvinnebevegelsen har kjempet for kvinners rettigheter i samfunnet, for likestilling mellom kjønnene og like muligheter for menn og kvinner. Retten til skilsmisse, rett til prevensjon, fri abort og kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp har også vært viktige saker for kvinnebevegelsen. I dag er det lik rett til utdanning og arbeid, til eiendom og arv, til medisin og god helse for både kvinner og menn.

Fakta

Norge i dag

Norge er i dag et moderne demokrati med høy velferd. De fleste i Norge har god økonomi, og befolkningen har et relativt høyt utdanningsnivå. Både menn og kvinner deltar i arbeidslivet. Samfunnet er styrt av en rekke lover og avtaler som sikrer innbyggerne utdanning, helsehjelp og økonomisk hjelp etter behov.

De siste tiårene har det foregått en rask utvikling på teknologi- og dataområdet. Dette har også fått betydning for det norske samfunnet. Det skaper flere arbeidsplasser, arbeidsoppgaver endres, og privatlivet til folk flest endres også.

I løpet av de siste tiårene har Norge blitt et flerkulturelt og mangfoldig samfunn.

LØS OPPGAVENE